Kvitsøy har mange kulturminner, både store og små, eldre og nyere. I tillegg er det flott kulturlandskap.
Det finnes flere tilrettelagte turstier og flotte områder å legge turen til på Kvitsøy.
Det mest kjente landemerket på Kvitsøy er det 27 meter høye hvite fyrtårnet som kan sees fra alle retninger.
I forgrunnen står en kopi av det første fyret som ble satt opp på Kvitsøy omkring 1700, en kullfyrt vippefyr. Denne markerer 1000-årsstedet i Kvitsøy kommune og ble åpnet på 100-årsdagen for unionsoppløsningen.
Historien bak etablering av fyr på Kvitsøy var et dramatisk skipsforlis hvor Heinrich Petersen lovte Gud at kom han levende fra det skulle han sette opp en fyr på Kvitsøy. Resten er historie.
Fyret på Kvitsøy var det andre i Norge og dagens fyrtårn ble satt i drift i 1829. Dette ble også først fyrt med kull, siden parafin og, som i dag, med elektrisitet.
Fyret er automatisert og fortsatt i drift.
Trekirke bygget rundt 1620 på Kvitsøys høyeste punkt, ca. 24 moh. Siden utvidet flere ganger.
Opprinnelig var den i privat eie, men ble kjøpt tilbake i 1837 for 50 spesiedaler. Lauritz Snekker og Gottfried Hendtzschel fikk i oppdrag å lage prekestol og altertavle.
Altertavlen var ved Norsk Folkemuseum mellom 1902 og 2003, etter flere års arbeid av Kvitsøysamfunnet for å få den tilbake.
I kirken er det en døpefont i kleberstein som opprinnelig stod i St. Clements-kirken på Krossøy sannsynligvis fra omkring 1100.
På Krossøy i Leiasundet står et 4 meter høyt steinkors som en regner ble reist rundt år 1000. Dette er et av de mest kjente seilingsmerkene på Kvitsøy.
Av hvem og hvorfor korset ble reist er ikke sikkert, men tyder på at kristne impulser nådde Kvitsøy tidlig i kristningen av Norge.
I 1016 inngikk Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson (den hellige) forlik her.
Nederlenderne kalte Kvitsøy for Kreuzeiland nettopp på grunn av korset. Det er adgang til korset med merket tursti fra Leiasundet.
Ca. 100 m nord for korset ligger ruinene etter St. Clements kirken.
Når man går opp fyrveien vil man passere trapper på venstre side som leder opp til en høyde hvor det var plassert en lyskaster (Trivor).
Rett nedenfor fyret på høyre side av fyrveien ser man en grunnmur som var en brakke. Når man står på nordsiden av fyren ser man på neste høyde rester etter 20 mm luftvernstillinger. På neste høyde nordover (Storhaug) sto hovedbatteriet som var fire 150 mm kanoner, men det er dessverre ikke noe synlige spor etter det lenger.
Når man følger turstien vestover fra fyren kommer man til et område med mange spor etter krigen. På høyre side vil man se nærforsvarsstillinger og på en liten høyde på venstre side rester etter luftvernstillinger.
Etter å ha fulgt stien videre nordover og siden dreid mot sørøst igjen vil man på venstre side se et anlegg på en høyde som var et 75 mm kanonbatteri og 20 mm luftvernskyts.
Ettersom hovedanleggene til tyskerne var konsentrert rundt Håland ble både piggtrådsperringer og minefelt anlagt rundt anleggene. Minefeltene lå i dalen rett nord for fyren (Mjåsund) og øst og nord for hovedstillingen på Storhaug.
Sperringene strakk seg fra Storhaug og ned til Ydstebøhavn i Hålandstraen og fra Ydstebøhavn og vestover i dalen nord for fyren.
Folk som bodde på Håland fikk utskrevet egne pass som dokumenterte at de bodde innenfor sperringene. Det var tre porter hvor folk kunne passere sperringene til fastsatte tider, ellers var de stengt og bevoktet.
Kvitsøy har mange kulturminner, både store og små, eldre og nyere. I tillegg er det flott kulturlandskap.
Det finnes flere tilrettelagte turstier og flotte områder å legge turen til på Kvitsøy.
Det mest kjente landemerket på Kvitsøy er det 27 meter høye hvite fyrtårnet som kan sees fra alle retninger.
I forgrunnen står en kopi av det første fyret som ble satt opp på Kvitsøy omkring 1700, en kullfyrt vippefyr. Denne markerer 1000-årsstedet i Kvitsøy kommune og ble åpnet på 100-årsdagen for unionsoppløsningen.
Historien bak etablering av fyr på Kvitsøy var et dramatisk skipsforlis hvor Heinrich Petersen lovte Gud at kom han levende fra det skulle han sette opp en fyr på Kvitsøy. Resten er historie.
Fyret på Kvitsøy var det andre i Norge og dagens fyrtårn ble satt i drift i 1829. Dette ble også først fyrt med kull, siden parafin og, som i dag, med elektrisitet.
Fyret er automatisert og fortsatt i drift.
Trekirke bygget rundt 1620 på Kvitsøys høyeste punkt, ca. 24 moh. Siden utvidet flere ganger.
Opprinnelig var den i privat eie, men ble kjøpt tilbake i 1837 for 50 spesiedaler. Lauritz Snekker og Gottfried Hendtzschel fikk i oppdrag å lage prekestol og altertavle.
Altertavlen var ved Norsk Folkemuseum mellom 1902 og 2003, etter flere års arbeid av Kvitsøysamfunnet for å få den tilbake.
I kirken er det en døpefont i kleberstein som opprinnelig stod i St. Clements-kirken på Krossøy sannsynligvis fra omkring 1100.
På Krossøy i Leiasundet står et 4 meter høyt steinkors som en regner ble reist rundt år 1000. Dette er et av de mest kjente seilingsmerkene på Kvitsøy.
Av hvem og hvorfor korset ble reist er ikke sikkert, men tyder på at kristne impulser nådde Kvitsøy tidlig i kristningen av Norge.
I 1016 inngikk Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson (den hellige) forlik her.
Nederlenderne kalte Kvitsøy for Kreuzeiland nettopp på grunn av korset. Det er adgang til korset med merket tursti fra Leiasundet.
Ca. 100 m nord for korset ligger ruinene etter St. Clements kirken.
Når man går opp fyrveien vil man passere trapper på venstre side som leder opp til en høyde hvor det var plassert en lyskaster (Trivor).
Rett nedenfor fyret på høyre side av fyrveien ser man en grunnmur som var en brakke. Når man står på nordsiden av fyren ser man på neste høyde rester etter 20 mm luftvernstillinger. På neste høyde nordover (Storhaug) sto hovedbatteriet som var fire 150 mm kanoner, men det er dessverre ikke noe synlige spor etter det lenger.
Når man følger turstien vestover fra fyren kommer man til et område med mange spor etter krigen. På høyre side vil man se nærforsvarsstillinger og på en liten høyde på venstre side rester etter luftvernstillinger.
Etter å ha fulgt stien videre nordover og siden dreid mot sørøst igjen vil man på venstre side se et anlegg på en høyde som var et 75 mm kanonbatteri og 20 mm luftvernskyts.
Ettersom hovedanleggene til tyskerne var konsentrert rundt Håland ble både piggtrådsperringer og minefelt anlagt rundt anleggene. Minefeltene lå i dalen rett nord for fyren (Mjåsund) og øst og nord for hovedstillingen på Storhaug.
Sperringene strakk seg fra Storhaug og ned til Ydstebøhavn i Hålandstraen og fra Ydstebøhavn og vestover i dalen nord for fyren.
Folk som bodde på Håland fikk utskrevet egne pass som dokumenterte at de bodde innenfor sperringene. Det var tre porter hvor folk kunne passere sperringene til fastsatte tider, ellers var de stengt og bevoktet.
